Rousseau mente at det var både viktig og riktig å leve i overensstemmelse med naturen. Slagordet hans var tilbake til naturen, og han hyllet ”det edle naturmenneske” som ikke var ødelagt av sivilisasjon, kultur og vitenskap, som han så på som noe fordervet og umenneskelig. Rousseau hevdet at samfunnet måtte organiseres i overensstemmelse med den allmenne vilje og at mennesker måtte leve i takt med siden følelser – han tok eksplisitt avstand fra fornuften – i en tilværelse hvor medfølelse dominerte og egeninteresse ikke fantes. Han hevdet at mennesket ikke levde fritt under de politiske systemene og at det hadde det best i sin naturtilstand, uten sivilisasjon og samfunn. Han påstod at vi aldri kunne vende tilbake til denne opprinnelige, rene naturtilstanden, men at det fantes én måte hvorved man kunne bevare den menneskelige frihet i et moderne samfunn, den sosiale kontrakten. Den beskrev en tilstand der enkeltmennesket underkastet sin egen vilje en felles vilje som skulle styre samfunnet.
Romantikken er som historisk epoke veldig naturfokusert hvilket passer godt overens med Rousseaus filosofi. Den klassiske romantiker er panteist og hevder at Gud finnes i alt, og at jo nærmere naturen man var som menneske, jo nærmere Gud var man. På den annen side virker romantikken som en hindring i den moderne utviklingen som skjedde i opplysningstiden på 1700-tallet.
Wergelands Dovenskap i Regnveir skildrer en rikmanns syn på de skitne gruvearbeiderene, som representerer den nye samfunnsklassen. Rikmannen stusser over at noen kan være lykkelige med det han ser på som et stusselig liv, men arbeiderne er verken påvirket av penger eller status slik rikmannen er, og kan derfor leve i harmoni med omgivelsene og Gud og være lykkelige med det.
Jeg og Ingrid Holte skrev dette blogginnlegget sammen en riktig så trivelig tirsdagskveld akkompagnert av kebab og dårlig YouTube-musikk.
Bildebevis følger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar