Trainspotting

En film kan fortelle en historie på så mange måter. Leser man en skjønnlitterær historie har man friheten og fantasien som tilsier hva hver enkelt person oppfatter av ordene som er skrevet ned på siden. Ser man en film, er det hvordan man tolker handlingene, da scenarioet og karakterene allerede er gitt. En film får som oftest ikke tid til å gi seerne like mange detaljer som man får gjennom å lese en bok. I filmklippet fra ”Trainspotting” er forkjellige virkemidler brukt for å få frem handlingen regissøren ønsket. Hovedpersonen i klippet er avhengig av heroin, og for å få seerne til å forstå hvordan han opplever heroin rusen ser vi når han tar dosen sin, han stå på et høyt gjerde, hoppe og lande hos dealeren sin, ved sin neste doese faller han gjennom gulvet. Det er som om teppet gir etter og verden ikke lenger eksisterer på samme måte som før. Hovedpersonen forteller hvordan han trenger tre doser heroin hver dag for å komme seg gjennom hverdagen og dosen han tar denne gangen blir for mye for ham. Lou Reed’s ”It’s such a perfect day” begynner å spille for å bringe frem ironien i rusmisbruket. Hovedpersonen blir slept ut av huset og lagt på gata. Her filmes det i froskeperspektiv for å få en følelse av at verden på dette tidspunket er overlegen. Når han slepes gjennom sykehuset på båren ser vi fra hovedpersonens perspektiv for å få et innblikk i hans verden. Det er filmet på skrått og vi ser hvordan folk reagerer med avsky når de ser en misbruker. Når sykepleierne får liv i ham igjen, ser vi han komme ”opp” av teppet igjen og inn i den virkelige verden, hard og brutal som den er. Virkemidler som dette blir brukt fordi man ikke har samme mulighet i en film som ved bøker, til å forklare detaljer og følelser til leseren. Scener som dette blir gjerne sterke og følelsesladde. Ved bøker er det leseren og han egne opplevelser som former de ordene han ser på siden, mens ved film får man inn handlingen med teskje, og dermed blir det veldig sterke scener, og man kan få frem seriøsiteten ved problemer som heroinmisbruk på en respektabel og sterk måte som gir inntrykk.

Det moderne prosjektet

Rousseau mente at det var både viktig og riktig å leve i overensstemmelse med naturen. Slagordet hans var tilbake til naturen, og han hyllet ”det edle naturmenneske” som ikke var ødelagt av sivilisasjon, kultur og vitenskap, som han så på som noe fordervet og umenneskelig. Rousseau hevdet at samfunnet måtte organiseres i overensstemmelse med den allmenne vilje og at mennesker måtte leve i takt med siden følelser – han tok eksplisitt avstand fra fornuften – i en tilværelse hvor medfølelse dominerte og egeninteresse ikke fantes. Han hevdet at mennesket ikke levde fritt under de politiske systemene og at det hadde det best i sin naturtilstand, uten sivilisasjon og samfunn. Han påstod at vi aldri kunne vende tilbake til denne opprinnelige, rene naturtilstanden, men at det fantes én måte hvorved man kunne bevare den menneskelige frihet i et moderne samfunn, den sosiale kontrakten. Den beskrev en tilstand der enkeltmennesket underkastet sin egen vilje en felles vilje som skulle styre samfunnet.
Romantikken er som historisk epoke veldig naturfokusert hvilket passer godt overens med Rousseaus filosofi. Den klassiske romantiker er panteist og hevder at Gud finnes i alt, og at jo nærmere naturen man var som menneske, jo nærmere Gud var man. På den annen side virker romantikken som en hindring i den moderne utviklingen som skjedde i opplysningstiden på 1700-tallet.
Wergelands Dovenskap i Regnveir skildrer en rikmanns syn på de skitne gruvearbeiderene, som representerer den nye samfunnsklassen. Rikmannen stusser over at noen kan være lykkelige med det han ser på som et stusselig liv, men arbeiderne er verken påvirket av penger eller status slik rikmannen er, og kan derfor leve i harmoni med omgivelsene og Gud og være lykkelige med det.

Jeg og Ingrid Holte skrev dette blogginnlegget sammen en riktig så trivelig tirsdagskveld akkompagnert av kebab og dårlig YouTube-musikk.
Bildebevis følger.

Meg Selv

I Henrik Wergelands dikt ”Meg Selv” blir det lagt stor vekt på symbolbruk og sammenligning. Symbolene brukes i form av at Wergeland prøver å beskrive seg selv, og uttrykke hva han selv mener om å bli kalt ”sur og grinete” av Morgenbladet. Han fremstiller seg som en gledens mann, som setter pris på livets små gleder, for eksempel solen som står opp om morgenen, og Guds natur. Han snakker om seg selv som en klippe, som står standhaftig mot journalistenes skarpe penner som blir betegnet som kvasse klør. Wergeland hevder at enkle ting gleder hans hjerte, og omtaler journalistene som over gjennomsnittlig nebbete.

Det blir ofte snakket om stjernene og universet, der Wergeland konstater ”Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv” som jeg syns er en strofe som skiller seg ut i diktet, og er meget vakkert og poetisk forfattet. Stjernene brukes som et symbol gjennom diktet, som en grunn for mennesket til å sette pris på livet.

Wergeland sier at de fornærmelser journalistene kommer med kun avler perler i hans hjerte, i likhet med hvordan muslinger produserer perler, som med tiden vil gjøre han til en sterkere person.

Jeg vil tro at budskapet er å motsi journalistenes påstander om at han er en uhyggelig person. Han bruker symbolene i dette diktet til å uttrykke de ting han gleder seg over i livet, samtidig som han motbeviser omtalen han fikk i morgenbladet.